Inspirert av pensjonister

 Når et lite hverdagsproblem vokser meg litt over hodet og jeg har mest lyst til å legge meg på sofaen og sture, tenker jeg på kundene på treningssenteret mitt. Da går det fort over.

Det var 1. august, rett etter sommerferien. Inn døren kommer en mann med et stort smil og en knapt merkbar halting. Den 23. juni hadde han erstattet en hofte som hadde plaget ham i årevis. Senere samme dag kommer en kvinne. Hun smilte og virket fylt av en blanding av frykt og lettelse. Den 27. juni gjennomgikk hun en stor brystkreftoperasjon og sto overfor mange uker med strålebehandling, hormonbehandling og alt som følger med kampen mot kreft. At disse to var oppe og i gang var i seg selv ikke så overraskende, men at de kom for å trene var det.

Jeg sto med tårer i øynene og lurte på om jeg selv hadde hatt mot til å møte opp og ta en yogatime etter slike store hendelser. Det hadde disse to. Kvinnen har ikke gått glipp av en uke med trening siden den dagen i august.

Mange har noe de sliter med

Når jeg reflekterer over mine kunder, innser jeg hvor utrolig ustoppelige de er. Både blant de yngre og de eldre er det selvfølgelig mange som er friske og raske, men noen har ett og annet de sliter med. Jeg har hatt folk med hjerteproblemer som har fått satt inn flere stenter på en tirsdag og kommet til trening på torsdag. En kvinne som brakk ankelen og var på akuttmottaket på en mandag for å få gips møtte opp til en tøff styrketrening på tirsdag for å gjøre alt hun kunne til tross for gipsen. Beinhev med gips er hundre ganger vanskeligere enn uten, men hun trente i seks uker og lot ikke dette stoppe henne. En kvinne unnskyldte seg for at hun kanskje ville bli litt sen til trening dagen etter fordi hun gjennomgikk immunterapi. Forestill deg den mentale styrken og karakteren. Jeg er full av beundring.

En kunde som lider av lammende leddgikt i hele kroppen som påvirker søvnen hennes og enkle handlinger som å komme seg opp av sengen, møter opp for trening minst 3 ganger i uken. Hun ankommer på sykkel og hevder at hennes viktigste oppgave er å holde kroppen i form for å henge med i sitt liv - sine barnebarn, sine venner og sin hage. Imponerende.

En pensjonists hverdag

Å være pensjonist kan høres forlokkende ut: det gode liv med masse fritid og reiser. Joda, men å gå av med pensjon kan også være tungt. En identitet du har hatt i mange år i en jobb er plutselig ikke relevant lenger. Du får overskudd av tid, ofte for mye tid som noen ganger kan være vanskelig å fylle. I denne situasjonen kan enkelte komme til å kjenne på depresjon og ensomhet. En følelse av ikke lenger å være en ressurs. Kanskje har de syke foreldre å ta vare på, travle barn som trenger uendelig hjelp med barnebarn, ektefeller som blir syke. Og, for å toppe det hele – i den alderen skjer det rett som det er at noe skranter litt rent kroppslig.

Men disse pensjonistene, "mine pensjonister", som jeg er heldig nok til å se mange ganger i uken, er utrolig flinke til å ta vare på seg selv. De forstår at to til seks timer med trening i uken får alt til å føles bedre. De vet at det å komme seg ut og treffe andre mennesker er akkurat det de trenger for sin mentale og fysiske helse. De påtar seg frivillige prosjekter og tar seg av familiene sine, og de er en rik ressurs for oss alle.

Inspirasjon

Jeg beundrer de to som kom inn på stedet mitt den 1. august med et modig smil og et ønske om å bli sterkere på alle måter. Slike har jeg flere av blant kundene mine. Samfunnet bør omfavne disse flotte pensjonistene og takke for at de er en del av livene våre. Når små bagatellmessige problemer i livet får meg nedtrykt husker jeg på hvordan virkelige utfordringer ser ut og beveger meg fremover inspirert av disse menneskene for deres styrke.